Militœr kone - på godt og vondt!

Jeg fant denne på nettet, og det er pokker så sant:

Det er nemlig ikke bare-bare å vœre gift med en som er borte mer enn han er hjemme, en man kan måtte gå uker og måneder uten å ha annen kontakt en brevskriving med, en som risikerer livet sitt for friheten til sin nasjon, en som er profesjonelt trent til å drepe....en som er i militœret!

Samtidig ville jeg ikke byttet ut verken David eller livet vårt sammen for noenting! <3

Hver eneste dag tenker jeg på det, og uten å egentlig ville det teller jeg dagene.....dagene til han drar. 

I syv måneder skal han vœre borte..på andre siden av verden..i en krigssone! 

Det er så mange tanker som går igjennom hodet mitt hele tiden.. Hvordan blir de neste to månedene, frem til han drar? Hvordan blir avskjeden? De siste dagene? Den siste natta? Det siste kysset, og den siste klemmen...på syv måneder..? Jeg tør nesten ikke tenke på det, og bare tanken på å se de hvite bussene, fylt opp med hele unit'en hans, dra mot flyplassen og mot Afghanistan, gir meg frysninger og tårer i øynene.

Men en ting hjelper.. De andre konene! Ingen forstår bedre enn de! Og det å vite at jeg har de mens han er borte er uvurderlig. De kan jeg ringe når som helst, de kan jeg si hva jeg vil til, og de vil forstå akkurat hva jeg mener og hvordan jeg har det....de har det jo helt likt som meg!

Altså, jeg setter pris på støtte fra alle der ute..men ingen som ikke opplever dette kan forstå fullt og helt..

Det er nemlig mange der ute som "skjønner akkurat hvordan vi militœrkoner har det".. FAIL! For lets face it.... Det at kjœresten din/ mannen din er på en ukes guttetur, to uker på businessreise, eller fisketur en helg, og at du savner han så INNMARI, så du skjønner akkurat hvordan dette er, det er så utrolig feil.

No offence...selvsagt kan du savne han, og det har du all rett til. Men du har fortsatt ikke peiling på hva du snakker om, om du sammenlikner deg med meg! Mannen din er ikke omringet av kuler og bomber hver dag. Han ringer deg oftere enn et par ganger i måneden, antakeligvis flere ganger daglig, og du slipper å ha med telefonen hvert eneste sted du går i fare for å gå glipp av en samtale...du kan nemlig bare ringe opp igjen. Det kan ikke jeg. Mannen din er ikke borte i minimum syv måneder. Han kommer ikke hjem med mange-mange liv på samvittigheten, eventuelle kompiser/ kollegaer som er blitt drept foran øynene på han, og han kommer ikke hjem med PTSD. Og sist men ikke minst..du har garantier for at mannen din faktisk kommer hjem!

(Og det over sier jeg ikke for å vœre slem altså, eller tro jeg har det verre enn alle andre på denne kloden. Det er jo absolutt ikke tilfelle. Jeg er nemlig så heldig å ha verdens beste venninner og familie både i Norge og her...som aldri har sagt noe av det over her til meg. Jeg gir bare en heads up, i og med at jeg kommer til å vœre et vrak av følelser og redsel fra ca. desember til juli..) ;-p

Den treningen David er i nå er som en "øvelse" til han skal dra. Hver dag går jeg rundt og tviholder på telefonen, fordi jeg vet han kanskje ikke får tid til å ringe opp igjen, kanskje ikke på flere dager, om jeg ikke tar den. Jeg unngår å ta subwayen rundt tidene han vanligvis ringer, i redsel for at han ringer mens jeg er der nede uten dekning. Og jeg drar ingen steder uten mobilladeren. Hele dagen går jeg ubevisst og "samler" på ting som jeg må huske å si til han når han endelig ringer..jeg kan ikke bare ringe han når jeg vil, som andre folk. Og når han først ringer blir jeg så GLAAAD, det kan forandre en dårlig dag til en bra dag på sekunder!!! :-)

Så på èn måte føler jeg at dette er et lite innblikk i hvordan Afghanistan blir. Samtidig som jeg tror det er umulig å forestille seg før jeg sitter der, alene, vel vitende om at han er der borte...

På en måte gleder jeg meg til han drar og, uansett hvor rart det høres ut, for da kan jeg slippe å grue meg mer...da kan jeg telle ned til han kommer hjem, istedenfor til han drar. For det er veldig vondt å tenke på at han snart skal dra fra meg, hele tiden, hver bidige dag..

Men nok om det..jeg følte bare for å få ut noen tanker.. 

Jeg håper alle dere leserne mine får en finfin helg! <3

Mini-familien min; Meg, min elskede David, og vår lille Harry! ;-)

Vi blogges snart. Nå skal jeg gripe telefonen og vente videre på telefon fra min kjœre, mens jeg drikker vin og nyter fredagskvelden med søsteren hans.. ;-)

~ Mrs. Marinewife ~